Jan Wiese bredde
Jan Wiese bredde

Standardisering dømt til å mislykkes

Man kunne like gjerne forsøkt å få leger og homøopater til å bli enige om en felles standard for legekunsten, mener HR Norges Jan H. E. Wiese om det mislykkede standardiseringsprosjektet for coachingtjenester.

Publisert

Etter et års arbeid, bestemte Standard Norge å nedlegge komiteen som skulle finne fram til en felles Norsk Standard for sertifisering av coachingtjenester.

At komitemedlemmene ikke klarte å enes om selv de mest grunnleggende definisjoner, viser at bransjen ikke er moden for å standardiseres, mener Standard Norge.

Les også: Fiasko for coaching-standardisering

- Hvor overrasket ble du da du hørte dette?

- Ikke i det hele tatt. Det var helt klart at dette kom til å ende slik det gjorde, med en sannsynlighet på et sted mellom 95 til 98 prosent, svarer HR Norges egen coaching-ekspert, Jan H. E. Wiese.

" Interne motsetningerÅrsaken til det forutsigbare resultatet ligger i bransjens veldige bredde rent faglig, samtidig som den enkelte aktør har behov for å synliggjøre sin egen spisskompetanse fremfor å underkaste seg en begensende standard.

- De interne motsetningene er langt sterkere enn det tilsynelatende behovet for å stå samlet, sier Wiese.

Som homøopater og legerI den ene enden av skalaen finner vi dem som ser coaching som en altomfattende, holistisk behandling av hele mennesket, gjerne med både krystaller og astrologi som hjelpemidler.

I den andre enden finner vi dem som mener at coaching handler om helt normale samtaler hvor det er om å gjøre å stille de rette spørsmålene i den hensikt å hjelpe mennesker til å fungere bedre på jobben sin.

- En felles standard for coaching er som å foreslå at legeforeningen og homøopatforeningen skulle slå seg sammen for å finne en felles forståelse av hva legekunst er, fastslår Jan H. E. Wiese.

Sterke markedsinteresser Wiese mener det er viktig å forstå at det ligger klare kommersielle og markedsmessige motiver bak behovet for å standardisere coachingfeltet.

- Behovet for å ensrette og ramme inn coachingen, handler også om å ekskludere noen som sjarlataner og useriøse. Problemet er bare at svært mange av dem som er raske med å si at andre tar feil, selv vil bli utelukket av en slik standardisering, hevder han og legger til:

- Alle skjønner at det kan være smart med en felles uniform. Problemet på dette området er at åtti prosent ikke deler de perspektivene som skal til for å ta den på seg.

Sertfisering som salgsargumentWiese forklarer at coachingbransjen for lengst har forstått sertifiseringenes betydning som salgsargument. Derfor opererer deler av bransjen med egne sertifikater som skal vitne om kvaliteten.

For Standard Norge var begrepet "egensertifisering" noe av det som gjorde prosessen svært vanskelig. Noe slikt finnes ikke i deres vokabular.

- Når Standard Norge og ledende bransjeaktører i fellesskap ikke klarer å finne fram til en felles standard for sertifisering av coaching etter et helt års arbeid, hvordan kan man da ha tillit til alle de amerikanske sertifikatene som florerer, spør Wiese.

Inn i høyskolesystemetJan H. E. Wiese mener det store, overordnede spørsmålet handler om hvilken rolle Standard Norge egentlig skal ha som aktør på kompetansemarkedet. Han minner om at coaching egentlig er et skolefag og ikke en produktstandard.

- Når Standard Norge uttaler at coachingbransjen er umoden, går jeg ut fra at de sammenlikner med bransjene de kjenner best fra før, som oljebransjen, byggebransjen og så videre.

Wiese etterlyser derfor et klarere initiativ fra NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, som egentlig burde være instansen som tok tak i behovet for en kvalitetssikret utdanning av coacher i Norge.

Powered by Labrador CMS