Fenrik Geir Aker leder an årets kjendistropp i Kompani Lauritzen. Oppskriften med å få folk til å fungere sammen, til å bli bedre kjent med seg selv og vokse med utfordringene, har han hentet fra sin egen langvarige karriere i Forsvaret.
Fenrik Geir Aker leder an årets kjendistropp i Kompani Lauritzen. Oppskriften med å få folk til å fungere sammen, til å bli bedre kjent med seg selv og vokse med utfordringene, har han hentet fra sin egen langvarige karriere i Forsvaret.

-Det er aldri feil å stille krav

Geir Aker (45) har vokst inn i rollen som «fenriken» i TV2s største seersuksess Kompani Lauritzen. Men under den oransje bereten finnes det så uendelig mye mer enn denne bryske og fryktsomme mannen i grønt.

Publisert

For alle som har fulgt den svært populære TV-serien gjennom episode etter episode, er det ikke spesielt vrient å oppfatte hvordan fenriken blir sett på av deltakerne selv.

Han er sur, han sprer frykt, han setter deg ut, han stiller vanskelige spørsmål og han er aldri fornøyd. Absolutt aldri.

- For meg er Kompani Lauritzen som en helt reell jobb. Vi er der for å drifte en militær enhet, og det har jeg gjort mange ganger før. I dette oppdraget ligger noe av det aller viktigste for meg: Å løfte folk.

Den røde tråden

For det er denne knappen som utløser en eller annen form for reaksjon, tanke, refleksjon eller handling hos andre han helst vil trykke på. Den muligheten lar han stort sett aldri gå fra seg.

Mens kjendis-rekruttene i kompaniet gruer seg til hver eneste gang Geir Aker kommer stram og upåklagelig korrekt til enhver kaserne- og rominspeksjon, er hans eget hode komprimert med de enkle og tålmodighetskrevende oppskriftene fra tiden i Forsvaret.

- Den røde tråden i mitt virke er å bistå mennesker i å lykkes. Det spiller ingen rolle om det er profesjonelt eller privat, emosjonelt eller karrieremessig. Det handler om å lage rammer som folk kan vokse i, sier han fra «hjemmekontoret» i Horten.

Her er årets kjendistropp som akkurat har gjort seg ferdig med Kompani Lauritzen.
Her er årets kjendistropp som akkurat har gjort seg ferdig med Kompani Lauritzen.

Underholdning og virkelighet

Innspillingsukene ved Setnesmoen leir rett utenfor Åndalsnes sentrum er for lengst et tilbakelagt stadium. Det som i utgangspunktet bare skulle være en tydelig avgrenset rolle for Geir Aker i de tre første episodene av den første sesongen (2020), er blitt til to fulle sesonger – og en TV-suksess som svært sjelden ruller ut til norske seere.

- Jeg tenker lite på at dette er underholdning på TV, for meg handler det om å være autentisk i rolleutøvelsen. Da må jeg være ordentlig til stede, bruke det jeg har av menneskekunnskap og bygge dette rundt motivasjon, kommunikasjon og skape en generell trygghet for at vi alltid er der – tross alt det vi opplever sammen.

Det er likevel en vesentlig forskjell på TV og virkelighet. TV kan redigeres, og det kan gjøres flere opptak for å få situasjonene til å sitte.

- Her ligger noe av suksessen vår. Serien må holdes på et autentisk og troverdig nivå. Det betyr at vi jobber uten manus i mange situasjoner, og det gis ingen mulighet for å ta scenen på nytt, røper Geir.

Du synes kanskje han klarer seg forbausende bra på sine inspeksjonsrunder? At han aldri knekker sammen i latter over alt det han oppdager, og alle kommentarene han får?

- Å holde maska handler om trening, som alt annet vi driver med. Svaret kan jeg røpe. I drilltroppen i Garden lærte vi kroppsbeherskelse, da må du først og fremst ha god kontakt med deg sjøl, og være veldig til stede. Men det er ikke en aktivitet jeg vil anbefale andre. Det er sunt å le. Vi trenger den latteren.

De avgjørende oppdagelsene

Det er støttespiller han vil være. Akkurat slik han ser på seg selv om det er i forsvarets uniform og rammer, eller om det er under fire øyne med en person som har utfordringer og behov som ennå ikke er blitt oppdaget eller kommet helt i mål.

- Å jobbe med mennesker og samtidig få lov til å hjelpe dem på vei mot bedre dager, går i grove trekk ut på å bidra med enten spørsmål eller trekke opp noen perspektiver. Da må vi kanskje belyse situasjonen gjennom noen ulike scenarier, gjerne i ro og mak utforske ulike muligheter. Gjennom å se mer av det som finnes rundt, kan vi ha et godt håp om å oppnå hensikten; nemlig at den som får hjelp kan oppdage kjernen i seg selv og ressursene de har, forklarer «fenriken», som nå har gått mer inn i rollen som den han er i sin egen hverdag – instruktøren, veilederen og foredragsholderen.

- Jeg liker best å kalle meg veileder. Det handler om å stille spørsmål uten å antyde svar, og da kreves det en tilstedeværelse med den andre for at to mennesker skal finne et svar hos den ene.

- Vi må aldri slutte med å stille krav - vi må stille dem til oss selv, og ledere til sine ansatte. Kanskje må de endres eller revideres, men vi må ikke slutte å stille dem, sier veilederen og lederutvikleren.
- Vi må aldri slutte med å stille krav - vi må stille dem til oss selv, og ledere til sine ansatte. Kanskje må de endres eller revideres, men vi må ikke slutte å stille dem, sier veilederen og lederutvikleren.

Det magiske ordet hvorfor

For å stille disse helt nødvendige spørsmålene, de som borer seg ned i materien, er det naturlig nok ganske avgjørende å bruke de rette ordene. Gjerne spørreordene.

- All hjelpekunst starter der. Hva er problemet? Hva slags kapasitet har du? Hva har du med deg i bagasjen? Hvordan ser du for deg veien videre? Hvorfor ble det slik? Dette er interessant veldig tidlig i prosessene, og setter rammene for det vi har med å gjøre, konstaterer han.

Men det er altså spesielt ett spørreord Geir Aker liker veldig godt. Han benytter det ofte i Kompani Lauritzen også. Og når det brukes riktig, så vil det lokke fram svar som man kanskje ikke hadde forventet.

- Ordet «hvorfor» mener jeg er blitt litt stemoderlig behandlet, spesielt i samtaleverden. Kanskje er det fordi det kan virke litt anklagende, men det har absolutt sin verdi når det blir brukt på rett måte. Eksempelvis er det ofte brukt blant barn, og da med utgangspunkt i undring. Hvis vi tar det i bruk litt oftere, vil det også kunne lede oss inn til sammenhenger, mener han.

Utfordringen er selvledelse

Selv oppholder han seg mye mer på hjemmebane nå enn han har gjort på lang tid. Hjemmekontoret og den tilhørende tilværelsen har entret vår hverdag, og kanskje vil den ikke forlate oss på en god stund.

Men skal vi holde ut der hjemme med oss selv, så vil det kreve noe. Noe annet enn det vi har gjort før. Og dette «noe» må læres, som alt annet.

- Selvledelse springer ut fra to ord: Offensiv eller defensiv. Alle vet vi om vi er offensive eller defensive i en situasjon. Men nå er grunnlaget her for å kjenne etter. Defensiv er det samme som å være litt bakpå, offensiv er man mer der man skaper virkelighet sjøl - i stedet for bare å bli rammet av den.

- Når man forstår og har kartlagt denne enkle, men betydningsfulle forskjellen, er det tid for å legge på de andre disiplinene, skape struktur, være lojal mot seg selv – i sum handler det om å ivareta de forpliktelsene du vet du har. Jeg har hjemmet mitt og jobben min. Det pleide å være et greit skille der før, men nå har jobben flyttet hjem og det innbyr bare til å viske ut grenser.

- Så blir man fristet til å tenke at jeg bare setter på en vaskemaskin mens jeg først sitter her. Oppgaver flettes i hverandre, nettopp fordi det er mulig. Det er her vi går oss bort. Selv om mulighetene byr seg, er det nå man bør si nei takk. La det ligge, og ta det etter arbeidstid. Hold på strukturen!

Kravene må stilles

Vi er blitt utfordret før når det gjelder akkurat dette med struktur. Geir Aker mener at sosiale medier er et godt eksempel på hvordan det kan gå når vi ikke setter noen begrensninger, eller reflekterer spesielt mye over det vi er med på.

- Her var alt åpent i lang tid, før vi måtte inn og korrigere. Nå har vi fått GDPR, og det legges opp flere hindringer enn vi før har hatt. Vi har virkelig hatt behov for denne tilvenningsprosessen som har vist oss at alt egentlig er mulig, men det er slettes ikke sikkert at vi skal drive med det, mener han.

Det er når vi er minst til stede i oss selv at vi også er som mest sårbare. Når vi bare «henger med i svingene», og ikke tar oss tid eller evner å stoppe opp for å stille disse etter hvert berømmelige spørreordene.

- Som leder vil jeg si at det aldri er feil å stille krav. I Forsvaret er det enkelt: Stå opp, barber deg, ta på deg skjorte. Disse rutinemessige tingene er det helt nødvendig å holde på, fordi de utgjør en stor forskjell når det gjelder hvordan vi har det med oss selv. Ingen klarer å se at du har strøket hele skjorta også under uniformsjakka. Poenget er at du vet det selv, du har gjort dette skikkelig.

- Det er disse kravene det fortsatt er nødvendig å stille – at vi stiller dem til oss selv, og at ledere gjør det til sine ansatte. Kanskje må de endres eller revideres, men vi må ikke slutte å stille kravene, sier Geir.

Et krenket arbeidsliv

Samtidig er det langt fra alle som liker krav, eller håndterer å leve med dem i nær sagt alle sammenhenger. Fenrik Geir Aker tror vi er i ferd med å bli tynnhudet, og at det finnes noen opplagte årsaker til at psykisk helse blir en stadig større utfordring.

- Jeg er bekymret for at vi er stadig flere som blir krenket for stadig mindre. Nå vet jeg faktisk ikke helt hvilke arenaer vi får trent oss på for å herdes som mennesker. I militær sammenheng handler det om å bryte ned for å bygge opp, og soldater kommer ut tryggere og stoltere etter førstegangstjenesten. Nå er det for få som skal utføre tjenesten, og konsekvensen er at vi får færre mennesker som er i stand til å tåle motvind, sier fenriken bekymringsfullt.

Alt handler om å bygge selvfølelse.

Det er det han driver med.

Powered by Labrador CMS