Kaospilot med åpne ører

- Da jeg gikk fra kulturminister til menig skuespiller savnet jeg mulighetene som ligger i makten, sier Ellen Horn. Nå er hun tilbake som leder. Makten sin baserer hun først og fremst på faglig tyngde og åpne ører - krydret med smil i hverdagen.

Publisert

Ellen Horn hadde aldri planlagt å bli toppleder. Det bare ble slik. Tidligere i år ble hun av Kongen i statsråd utnevnt til teatersjef for Riksteateret. Det er ikke første gang hun trer inn i et offentlig lederlys.

- På slutten av 80-tallet førte omstendighetene Nationaltheatret ut i havsnød. Noen måtte ta ansvar, og det ble meg. Jeg har vel et godt utviklet "speiderpikegen", alltid beredt, smiler hun – ett av mange smil i løpet av den timen Personal & Ledelse prater med henne.

Når hun får tenkt seg om ser hun imidlertid at hun kanskje har vært en ledertype hele livet.

- Med to eldre brødre og to yngre søstere var jeg den som forsøkte å få i stand familieråd under oppveksten. Senere har jeg vel stukket meg fram i mange sammenhenger, erindrer 54-åringen. På ”merittlista” før lederkarrieren tok til, står det blant annet russerevysjef, tillitsvalgt på teaterskolen og tillitsvalgt for skuespillerne på Nationaltheatret.

For en utenforstående kan kombinasjonen kunstner og toppleder muligens virke som to motpoler. Det er et syn Ellen Horn både er enig og uenig i.

Mange fordeler i å være skuespiller

- Det finnes nok ikke overflod av kunstnere og ledere i samme pakke. Men skuespillere har egenskaper som er absolutte fordeler i en lederrolle, mener hun. I rask rekkefølge nevner hun empati, personlig tilnærming, sans for menneskelig psykologi, modighet, tydelighet samt kunnskaper om hvordan en idé skal selges inn og hvordan et budskap skal formidles.

Men å lage strukturerte ledere av kunstnere – det er en annen utfordring.

- Jeg er en kaospilot, og helt klart en ustrukturert leder. Mannen min kan ikke forstå at jeg styrer millionbudsjetter når jeg leter etter nøklene og veska om morgenen, smiler hun igjen.

Teatersjefen mener ikke at ustruktur alltid er en fordel, samtidig synes hun at litt manglende struktur har gitt henne emosjonelle erfaringer som ikke alle strukturerte ledere har. Makten må brukes konstruktivt

For nordmenn flest er Ellen Horn muligens et navn de fortsatt forbinder med teaterscenen, filmlerret og TV-serier. Men etter 1992 har navnet hennes også vært å finne andre steder enn bare på kultursidene i avisene.

Først ble hun som nevnt teatersjef på Nationaltheatret, senere tro hun inn i den forrige Stoltenberg-regjeringen som kulturminister.

Etter valgnederlaget i 2001 var hun tilbake som skuespiller, denne gangen ved Riksteateret. Der har hun blant annet høstet gode kritikker i rollene som Sigrid Undset og Marie Hamsun. Når vi banker på døra hennes er det to hovedstikkord som står på blokka; makt og lederlegitimitet.

- For meg er makt et positivt begrep som henger nøye sammen med ordene myndighet og ansvar. Det er moro å ha makt – skape ting, få ting gjort, få ting til å vokse og få folk til å trives.

Makten kan brukes til mye, men den må brukes konstruktivt. Da jeg gikk fra kulturminister til mening skuespiller nøt jeg å være ansvarsløs for annet enn meg selv og rollene mine, men jeg savnet mulighetene som ligger i makten, innrømmer hun. Samtidig understreker hun at det koster å bruke makt.

Verktøyet i ørene

Av og til må hun nødvendigvis ta beslutninger ikke alle er like glade for. Selve maktutførelsen sin beskriver hun på følgende måte:

- Det beste arbeidsverktøyet mitt ligger nok i ørene, for jeg er en tvilende og spørrende leder. Jeg er ikke så god på ordregivning, kontroll og sanksjoner. Da er jeg nok bedre til å involvere, lytte og reflektere. Men jeg skulle nok ønske jeg var litt tøffere i noen sammenhenger, sier teatersjefen.

- Enkelt å spille sjef

Nesegrus beundring for ledere av den harde kategorien har hun imidlertid ikke. Skuespilleren har nemlig sett en del svært dårlige rolleframføringer.

- Jeg har sett noen "viktigperer", og må smile av hvor enkelt det er å spille sjef. Jeg har bare forakt for slikt. I skuespillerverdenen er det gjerne slik at de mest ok menneskene også er de beste skuespillerne. Slik tror jeg det også det er i lederrollen.

Hva tror du gir deg legitimitet i organisasjonen din for å være lederen og utøve den makten som lederen har?

Legitimiteten min ligger nok først og fremst i en faglig respekt. Jeg har stått på gulvet og vært på turneer. Samtidig har jeg ledet kultur-Norge og et større teater enn det jeg er leder for nå. På det personlige planet tror jeg legitimiteten ligger i at jeg er lite selvhøytidelig og humoristisk. Dessuten liker jeg liker å prate med folk og bli kjent med dem. Smilet betyr alt

Ellen Horn betegner seg selv som verken tallknekker eller arkivar. Men hun synes hun er god til å prioritere hva som er viktigst, og til å definere hva hun faktisk trenger støtte til. Definisjonen hennes av lederstilen ”kaospilot” lyder omtrent som følger:

- Jeg er uformell, tilgjengelig og nær på godt og vondt. Men jeg er nok også krevende og har en tendens til å ha mange baller i lufta på en gang. Kanskje er jeg ikke bestandig like tydelig på hvem som skal ta ned ballene, samtidig som jeg er klar på at spillet skal gå sin gang.

Jeg er nok også utålmodig, utholdende og resultatorientert - og liker dårlig å tape! Derfor kjører jeg meg selv hardt og forventer nok det samme av omgivelsene mine. Men jeg har lært meg å finne ut hvilke kriger jeg må vinne og hvilke jeg kan tape!

- Og når du går inn for landing på hjemmebane. Tar du med deg makten inn i stua?

- Mulig det, en venninne av meg kaller bare de to døtrene mine for Team-Ellen. Mannen min er jazzmusiker og trommeslager. Han får bare slå takten så godt han kan, smiler hun nok en gang. Vi kan ikke unngå å spørre hva smilet egentlig betyr for henne.

- Smilet betyr alt, og jeg er avhengig av det i arbeidshverdagen. Jeg blir syk av gravalvor.

Powered by Labrador CMS