Sett grenser for hjemmearbeidet

Man­ge lok­kes av at de kan job­be når og hvor de vil. Men som man­ge med hjem­me­kon­tor har er­fart, kan det fort ende med at du for­ven­tes å være til­gjen­ge­lig både støtt og sta­dig.

– Med hjem­me­kon­tor blir nesten alle som selv­sten­dig næ­rings­dri­ven­de. Sam­ti­dig må vi også være vårt eget ver­ne­om­bud, på­pe­ker Has­se Storebakken overfor HMS-magasinet.

Nye organisasjonsformer

Som fysio­tera­peut og part­ner i fir­ma­et Bæ­re­kraf­tig Ar­beids­mil­jø har han ar­bei­det mye med mo­der­ne or­ga­ni­sa­sjons­for­mer og nye tek­no­lo­gis­ke løs­nin­ger.

– Det har vært mye fo­kus på de po­si­ti­ve si­de­ne ved hjem­me­kon­tor og mu­lig­he­te­ne for selv­le­del­se. Men det­te kan være fryk­te­lig van­ske­lig når det ikke fun­ge­rer.

Må kurses jevnlig

Det å lære seg å pri­ori­te­re, vel­ge, set­te gren­ser, samt å ta vare på seg selv og and­re, er in­gen en­kel sak.

– Jeg tror ikke det­te er noe du kan gi folk et kort kurs i, og så kan de det for evig og all­tid. I en del or­ga­ni­sa­sjo­ner bør det nok være fast agen­da å gi opp­læ­ring til sine med­ar­bei­de­re.

Den evige tilgjengeligheten

– Det som kan­skje er mest strev­somt for den en­kel­te, er å tak­le den evi­ge til­gjen­ge­lig­he­ten. Det fin­nes en for­vent­ning, fra både oss selv og and­re, om at vi kan fik­se ting på en kort ho­ri­sont for­di da­gens tek­no­lo­gi er så god

– Hjel­pe­mid­ler som mo­bil­te­le­fon og e-post gjør oss til­gjen­ge­lig nes­ten døg­net rundt. Dess­ver­re tar frem­drifts­pla­ne­ne sjel­den hen­syn til at hvis tek­no­lo­gi­en først svik­ter, kan det svik­te skik­ke­lig.

" Ufrivillig flas­kehals

Storebakken frem­he­ver at grunn­tek­no­lo­gi­en i dag er blitt så god at det er vi men­nes­ker som er blitt flas­ke­hal­sen.

– Det­te er to­talt for­and­ret fra for 20 år si­den. Da kun­ne du bru­ke tre døgn på å få ut et brev av da­ta­sy­ste­met.

– I dag er tryk­ket flyt­tet til en­kelt­per­so­ne­ne. Nå er det hver og en av oss som må set­te gren­se­ne.

– Pro­ble­met er at den tek­no­lo­gis­ke ut­vik­lin­gen har gått så fort, men den or­ga­ni­sa­to­ris­ke har ikke hengt med i sam­me tem­po. Vel­dig man­ge har in­gen kunn­skap om å tak­le det­te. Vi har lite his­to­rikk å se til­ba­ke på. Vi har lett for å bli vel­dig in­di­vi­du­el­le og en­kelt­vis an­svar­li­ge for å fik­se ting.

– Når alle job­ber in­di­vi­du­elt, er det en stor fare for at en­kel­te ikke vil mest­re det. Da går vi og sy­ke­mel­der oss på grunn av nak­ken. Selv om nak­ken ikke er den egent­li­ge år­sa­ken. Det blir rett og slett en mest­rings­må­te. I vers­te fall blir de an­sat­te sett på som ikke-fik­sen­de, dum­me og dår­li­ge.

Må set­te felles grenser

Iføl­ge Storebakken er det vik­tig at gren­se­ne mel­lom for­vent­ning, til­gjen­ge­lig­het, ar­beids­tid og flek­si­bi­li­tet, set­tes i fel­les­skap.

– Det må bli lov å set­te gren­ser. Skap et mil­jø som gjør det trygt å si fra. Ta det gjer­ne som en fast del av det ukent­li­ge man­dags­mø­tet. Snakk sam­men og sett fel­les nor­mer for ar­beids­mil­jø­et.

– Det hjel­per ikke å set­te seg sine egne gren­ser, hvis alle and­re for­ven­ter at du skal lese e-pos­ten på kvel­den.

– Hvis sje­fen din all­tid sen­der ut e-post kl. 19 på kvel­den og har en for­vent­ning om at du skal be­sva­re den in­nen mor­ge­nen, hjel­per det ikke om du er den enes­te som har bremsevett.