Datajobb cb999357 M
Datajobb cb999357 M

Sett grenser for hjemmearbeidet

Hjemmekontor blir oftest framstilt som et udelt gode. Men fleksibiliteten og tilgjengeligheten har også sin pris. Derfor må hver og en være sitt eget verneombud og sette grenser mellom jobb og privatliv.

Publisert

Man­ge lok­kes av at de kan job­be når og hvor de vil. Men som man­ge med hjem­me­kon­tor har er­fart, kan det fort ende med at du for­ven­tes å være til­gjen­ge­lig både støtt og sta­dig.

– Med hjem­me­kon­tor blir nesten alle som selv­sten­dig næ­rings­dri­ven­de. Sam­ti­dig må vi også være vårt eget ver­ne­om­bud, på­pe­ker Has­se Storebakken overfor HMS-magasinet.

Nye organisasjonsformer

Som fysio­tera­peut og part­ner i fir­ma­et Bæ­re­kraf­tig Ar­beids­mil­jø har han ar­bei­det mye med mo­der­ne or­ga­ni­sa­sjons­for­mer og nye tek­no­lo­gis­ke løs­nin­ger.

– Det har vært mye fo­kus på de po­si­ti­ve si­de­ne ved hjem­me­kon­tor og mu­lig­he­te­ne for selv­le­del­se. Men det­te kan være fryk­te­lig van­ske­lig når det ikke fun­ge­rer.

Må kurses jevnlig

Det å lære seg å pri­ori­te­re, vel­ge, set­te gren­ser, samt å ta vare på seg selv og and­re, er in­gen en­kel sak.

– Jeg tror ikke det­te er noe du kan gi folk et kort kurs i, og så kan de det for evig og all­tid. I en del or­ga­ni­sa­sjo­ner bør det nok være fast agen­da å gi opp­læ­ring til sine med­ar­bei­de­re.

Den evige tilgjengeligheten

– Det som kan­skje er mest strev­somt for den en­kel­te, er å tak­le den evi­ge til­gjen­ge­lig­he­ten. Det fin­nes en for­vent­ning, fra både oss selv og and­re, om at vi kan fik­se ting på en kort ho­ri­sont for­di da­gens tek­no­lo­gi er så god

– Hjel­pe­mid­ler som mo­bil­te­le­fon og e-post gjør oss til­gjen­ge­lig nes­ten døg­net rundt. Dess­ver­re tar frem­drifts­pla­ne­ne sjel­den hen­syn til at hvis tek­no­lo­gi­en først svik­ter, kan det svik­te skik­ke­lig.

" Ufrivillig flas­kehals

Storebakken frem­he­ver at grunn­tek­no­lo­gi­en i dag er blitt så god at det er vi men­nes­ker som er blitt flas­ke­hal­sen.

– Det­te er to­talt for­and­ret fra for 20 år si­den. Da kun­ne du bru­ke tre døgn på å få ut et brev av da­ta­sy­ste­met.

– I dag er tryk­ket flyt­tet til en­kelt­per­so­ne­ne. Nå er det hver og en av oss som må set­te gren­se­ne.

– Pro­ble­met er at den tek­no­lo­gis­ke ut­vik­lin­gen har gått så fort, men den or­ga­ni­sa­to­ris­ke har ikke hengt med i sam­me tem­po. Vel­dig man­ge har in­gen kunn­skap om å tak­le det­te. Vi har lite his­to­rikk å se til­ba­ke på. Vi har lett for å bli vel­dig in­di­vi­du­el­le og en­kelt­vis an­svar­li­ge for å fik­se ting.

– Når alle job­ber in­di­vi­du­elt, er det en stor fare for at en­kel­te ikke vil mest­re det. Da går vi og sy­ke­mel­der oss på grunn av nak­ken. Selv om nak­ken ikke er den egent­li­ge år­sa­ken. Det blir rett og slett en mest­rings­må­te. I vers­te fall blir de an­sat­te sett på som ikke-fik­sen­de, dum­me og dår­li­ge.

Må set­te felles grenser

Iføl­ge Storebakken er det vik­tig at gren­se­ne mel­lom for­vent­ning, til­gjen­ge­lig­het, ar­beids­tid og flek­si­bi­li­tet, set­tes i fel­les­skap.

– Det må bli lov å set­te gren­ser. Skap et mil­jø som gjør det trygt å si fra. Ta det gjer­ne som en fast del av det ukent­li­ge man­dags­mø­tet. Snakk sam­men og sett fel­les nor­mer for ar­beids­mil­jø­et.

– Det hjel­per ikke å set­te seg sine egne gren­ser, hvis alle and­re for­ven­ter at du skal lese e-pos­ten på kvel­den.

– Hvis sje­fen din all­tid sen­der ut e-post kl. 19 på kvel­den og har en for­vent­ning om at du skal be­sva­re den in­nen mor­ge­nen, hjel­per det ikke om du er den enes­te som har bremsevett.

Powered by Labrador CMS